Vranglære i Ex-101, UIA; Ex.fac.Allmenvariant
Ankepunkter mot Kap. 14 Charles Darwin og artenes opprinnelse (Dag O. Hessen)

Under følger -12 påstander fra artikkelen: som følges av moteksempler/motbevis for dem.

1. -Malthus sitt bidrag til evolusjonsteorien
A. Darwin formodet at levende vesener konkurrerte sterkt mot hverandre, når deres antall økte høyere enn ressursene de ernærer seg på. Denne konkurransen fører i følge ham til naturlig seleksjon av de best tilpassede. Darwin overtok denne forestillingen fra Thomas Malthus (1798), som var bekymret for at populasjonen av mennesker til sist ville passere mattilgangen. Men om Malthus-spekulasjonen var sann om dyr, så burde vi se dyr som levde under miserable forhold, alltid på grensen til hungersnød. {Dette stemmer vanligvis bare under spesielle forhold, som tørkeperioder-oversetters kommentar.} Under slike harde forhold ville bare de tøffeste individene overleve og formere seg, i følge Darwin - avsnitt hentet fra boka 'Evolution Revolution' av Lee Spetner.

Rovdyr overbeskatter generelt ikke populasjonen av byttedyr. Generelt har ulve- populasjoner en likevekt i forhold til og hjort/elg- populasjoner, som tenderer omkring likevekt (Messier og Crete, 1985, Messier 1994, Eberhardt og Peterson 1999, Eberhardt 2000, Messier og Joly 2000). Ulvene overbeskatter ikke hjort/elge- bestand, men begrenser i stedet sin egen populasjon for å sikre at hjort/elg fortsetter å fungere som mat for fremtidige ulvegenerasjoner (Wynne Edwards 1986, Bergerud 1983). De lever så å si bare på utbyttet av sine ressurser, og bevarer mesteparten for ettertiden. Til vanlig lever dyrepopulasjoner greit, noe som motsier at de oppfører seg som Dawkins hevder.
Se slutten av artikkelen her.

Bilde 1. Populasjonene holder hverandre i sjakk

2. -Best tilpassede inidivider får formere seg: De har de gunstigste egenskapene i forhold til miljø, men hvor kommer det nye fra?
Hva med Darwins foreslåtte 'skralle'-mekanisme for naturlig seleksjon basert på overlevelse av de mest egnede? Mekanismen som er påkalt her inneholder allerede en høy grad av funksjonell kompleksitet (all kompleksiteten som bor i en levende organisme). Men hva kan denne 'skrallen' gjøre? Ikke mer enn det var designet for å gjøre - nemlig å reprodusere datterorganismer i henhold til dens iboende reproduksjonsmekanisme. Variasjoner i organismens genom, ved enhver ikke-styrt prosess, kan føre til en økning i egnethet og derfor overlevelsesevne. Men naturlige prosesser kan ikke gi unaturlige resultater. Valg basert på skralle -mekanismen for økt egnethet kan ikke i seg selv produsere ny kompleks funksjonalitet, hvis ikke hver påfølgende liten endring gir noen økt fordel for overlevelse og reproduksjon.
Hentydningen til darwinismen, er at den antyder en prosess der en populasjon av organismer kan skralle opp informasjon og øke organismens funksjonalitet. En vanlig misforståelse av evolusjonen er å anta at den kan gjøre mer enn jevnlig å låse seg i naturlige variasjoner som øker overlevelsesevnen. Feilen skjer ved å tilskrive denne prosessen muligheten til å skralle opp informasjonsinnholdet i en enkel felles stamfar, inntil alle de komplekse, funksjonelt sammenhengende livsarter på jorden har dannet seg. Men som vist i vår undersøkelse av funksjonaliteten til en hvilken som helst skralle-mekanisme, kan den ikke gi et resultat utover det den ble designet for å oppnå. Med informasjon som utfall, kan mekanismen bare reprodusere informasjonsnivået den allerede inneholder.
Se mer under Darwins foreslåtte 'skralle' -her.

Bilde 2. Grenser for evolusjon

3. Kunstig vs. naturlig seleksjon -Målstyring vs. uten retning. Gradvise endringer
Darwins prosess er antatt å ta en lang serie av steg. Han foreslo at det ville være mange steg, med plenty av tid for hvert steg. Hvert steg ville bygge på det foregående. De ville akkumulere og lede til en stor endring i populasjonen. Han foreskrev store endringer til kumulative effekter ved naturlig seleksjon. Darwin var forsiktig med å identifisere årsakene som tilfeldige (random), selv om han hadde referert til dem som forårsaket ved tilfeldighet (by chance). Det ordet var for å indikere at en ikke visste årsaken (Darwin 1872, ss.128 ff). Han avholdt seg imidlertid ikke fra å spekulere om deres årsaker. De kunne frambringes av miljømessige endringer eller ved bruk/ikke-bruk av organer, men han ønsket ikke kalle dem stokastisk tilfeldige (random).
Da Darwin skrev 'The Origin of Species' var de eldste kjente fossilene fra en geologisk periode kalt Kambrium. Men fossilene fra den kambriske tidsalder starter ikke med en eller få arter, som sakte eller gradvis delte seg i slekter, familier, ordener, klasser og rekker. I stedet er fleste av dyrerekkene, og mange av hovedklassene innen dem dukker opp i Kambrium, fullt ferdig formet. I følge to moderne paleontologer, J. Valentine og S.Awramik m.fl. er oppkomsten av dyrerekkene i Kambrium det mest spektakulære enkeltfenomen i fossilhistorien. Fenomenet er blitt kjent som 'den kambriske eksplosjonen', eller biologiens Big Bang. Til en viss grad var Darwin klar over dette. Han kalte det et 'alvorlig' problem, som forblir uløst på nåværende stadium. Han reduserte problemet ved å argumentere for at de talløse overgangsformene måtte ha eksistert, men enten være for små og skjøre, eller ikke ennå være funnet. (Ch. Darwin, 'Origin of Species', Ch.X)
Se ca. midten av denne artikkelen.

4. -Tiden står til disposisjon: Ventetidsproblemet
Tiden som man trodde sto rikelig til disposisjon for darwinismen, har vist seg å være en av de store problemene for ikke-styrte endringer -lenke.
Det grunnleggende matematiske prinsippet er at ettersom flere nukleotider må være tilstede (fiksert), for å generere en egenskap, så øker tiden som kreves for at disse mutasjonene skal vises, eksponentielt med antall nukleotider.
Basert på radiometrisk datering av tilgjengelige tidsvinduer i fossilregisteret, antas disse genetiske endringene å ha skjedd veldig raskt i en makro-evolusjonær tidsskala. For å vurdere mulighetene for at en nydarwinistisk prosess kan føre til store fenotypiske endringer, er det viktig å gi grove, men rimelige estimater av tiden det vil ta for en populasjon å utvikle seg slik at de nødvendige multiple genetiske endringene inntreffer.
Det er derfor rikelig med presedens for å undersøke et slikt spørsmål i biohistorien. Mange komplekse trekk ved levende organismer dukker brått opp i fossilregisteret, der det ser ut til at flere koordinerte endringer var nødvendige før noen fordelaktige funksjonelle egenskaper oppsto.
Se mer her.

Bilde 3. Ventetidsproblemet kan utledes statistisk

5. -Overføring fra død natur (geologi) til levende biosfære blir fremholdt til etterfølgelse: Men det er en kategorifeil:
Det oppsto en prinsipiell innvending+- fra geolog Sir Charles Lyell om at biologi og geologi ikke burde nevnes i samme åndedrag. Etter Lyells syn var den implisitte analogien påberopt av Darwin mellom de to domenene utillatelig. Det var selvfølgelig bare naturlig, gitt at Darwins tidligste publikasjoner var innen geologi, at han tok Sir Charles Lyell, den ledende geologen i sentrum av viktoriansk tid, som guide. Lyells tre-binds Principles of Geology (1830-3), som arbeidet med og utviklet geologiske prinsipper, som først ble forkynt av James Hutton i hans Theory of the Earth (1788), skulle gi et viktig intellektuelt springbrett for Artenes opprinnelse. Lyell hadde beskrevet jordskorpen med henvisning til naturkrefter alene, uten referanse til slike fenomener som den bibelske vannflommen (som han avfeide som 'mosaisk geologi'). Siden Lyell hadde fjernet Guds hånd fra geologisk historie, hvorfor da beholde den for å forklare naturhistorien i form av separate spesielle skapninger? Hvis det var en historie om naturlig evolusjon i den geologiske oversikten, så må det også være en lignende historie å fortelle i studiet av levende vesener, resonnerte Darwin.
Men selv om biologisk gradualisme-som-naturlig seleksjon inspirert av ideen om geologisk "uniformitarisme"(3) virket som en ukontroversiell form for intellektuell progresjon for Darwin, mente Lyell at Darwin overførte sin tidlige dannelse som geolog til det biologiske riket for vilkårlig og uten å delta til de nødvendige endringene av analysen. Kort sagt, Darwins ambisjon om å anvende Lyells uniformitære tilnærming til biologi, representerte for Lyell en feilaktig beslutning om å postulere en ontologisk ekvivalens mellom organiske og uorganiske sfærer. Ved å diskontere Darwins underforståtte ekvivalens mellom geologi og biologi, erklærte Lyell så sent som i 1872 (og til tross for mange appeller fra Darwin selv) det grunnleggende problemet med skapelse/evolusjon for å være like uutgrunnelig som det hadde vært i den tidligere viktorianske perioden da det oppriktig ble kalt 'mysterienes mysterium'. Etter Lyells mening hadde Darwins intervensjon ikke løst noe, siden den hadde vært feil fra starten av, et fundamentalt feiloppfattet filosofisk resonnement.
Se mer her.

6. -Det sentrale prinsipppet om gradvis utvikling: Motbevist ved flere store epoker
Evolusjon ved gradvis overgang fra art til art (uten forgreningshendelser) er faktisk forutsagt av Darwins teori. Derfor bør vi forvente å finne noen fossile bevis for denne viktige prosessen. Men slike bevis viste seg å være unnvikende, og saken om den antatte overgangen fra A. anamensis til A. afarensis var "et av de sterkeste tilfellene for anagenese i fossilprotokollen" Denne sterkeste saken har nå fordampet, og det var ikke bare den sterkeste saken, men også den siste saken, hevder G. Bechly. Se mer om dette her.
Store fremskritt dukker plutselig opp i fossilregisteret, og gradvis utvikling av nye ordener, klasser og phyla ville kreve utvikling av nye, men ennå ikke nyttige funksjoner. Så darwinismen, som utelukker framsyn i naturen, kan ikke forklare utviklingen av disse nye funksjonene selv om de dukket opp gradvis.
Se mer her.
Den beryktede diskontinuiteten i fossilregisteret er ikke blitt noe mindre etter 160 år med paleobotaniske forskning siden Darwin, men den i stedet ble mer og mer akutt og empirisk bekreftet. Så vi kan være veldig sikre på at gapet ikke er et kunnskapsgap, men et reelt gap i naturen. Dette motsier Darwins eksplisitte diktum at naturen ikke gjør hopp. Naturen gjorde helt klart hopp i livets historie og dette kan ikke forklares med en ikke-styrt, gradvis ansamling av små endringer over lengre perioder, men krever et raskt utbrudd av biologiske nyheter, som best kan forklares med intelligent design.
Se mer her.

Bilde 4. Tilfeldig samspill og sambariasjon? -seksuell reproduksjon

7. -Mekanismen bak morfologiske endringer.
Her har neo-darwinismen satset tungt på naturlig seleksjon ev. i kombinasjon med mutasjoner i hox-gener. Imidlertid foregår kroppsdannelse ut fra et langt videre perspektiv og sti-dannelse:
Om vi flytter søkelyset fra møtet med det nye til 'embryologi' scenen', ser vi molekylære mønstre møte hverandre tilfeldig eller til akkurat rett tid og sted?
Stedsspesifikk (kontekstavhengig) informasjon, der celler har sin posisjon spesifisert i forhold til et romlig koordinat-system sin referanse, vil være ett gjennomgangstema. (38)
*'Forutgående mønster' (prepattern) som danner en mal eller skjelett for organisering av en påfølgende struktur. Angående informasjonslagring for dannelse av ulike kroppssystemer, gjelder at: Uten pre-eksisterende informasjon, kan ingen kroppsdannelse finne sted.
I den grad man kan generalisere, så vil et forhåndsmønster av noe slag, kanskje utviklet fra en type enda tidligere posisjons-system, styre genutvikling, som i sin tur styrer celle-oppførsel, som i sin tur styrer kroppsdannelse (morfogenese).
Det finnes en informasjons-strøm hvorfra de første utviklingsstadier, til dets resultat i endelige kroppsformer, som må bli nøyaktig dirigert og koreografert. For skjelett-utvikling: Et utvendig styrt elektrisk signal, spiller en rolle i å identifisere den korrekte lokalisering til fremtidige lemmer.
Spesifikke gener og deres produkter er aktive ved å produsere kjemiske signaler, integrert i et fire-dimensjonalt mønster-system. Disse kjemiske signalene hjelper i å spesifisere utvikling av lemmene. Disse signalene blir produsert i rett tid og sted, noe som indikerer et underliggende forhåndsmønster og som selv styrer hvordan genene uttrykkes.
Se mer her.

8. -Darwins tvil/nøling
I sin tvil/nøling, lignet Darwin på flere av nåtidens biologer: Siden 2004 har tvilen om neo-darwininistiske mekanismer bare vokst. I 2014 publiserte Laland, Uller, Feldman, et al. en innflytelsesrik artikkel i Nature, som ba om en presserende omtenkning av evolusjonsteori. De skrev:
"Antall biologer som krever endring i hvordan evolusjon blir konseptualisert, vokser raskt. Sterk støtte kommer fra tilhørende disipliner, spesielt utviklingsbiologi, men også genomikk, epigenetikk, økologi og samfunnsvitenskap. Vi hevder at evolusjonsbiologi trenger revisjon hvis den skal dra full nytte av disse andre fagområdene. Dataene som støtter vår posisjon blir sterkere hver dag.
Se mer her.

Bilde 5. M. Ruse er uenig i Hessens påstand om mangel på ideologi(religion)

Darwin kan ha kviet seg grunnet mulige reaksjoner på sin anti-skapelses misjon: Bortsett fra å foreslå en naturalistisk forklaring på mekanismen som driver evolusjon, er det tydelig at et av Charles Darwins hovedmål i hans artsarbeid var å sette den endelige spikeren i kisten til kreasjonistiske tilnærminger til mangfoldet i livet. Naturlig utvalg var faktisk underordnet dette siste målet. Darwin skrev til Asa Gray 11. mai 1863, "Personlig, selvfølgelig, bryr jeg meg mye om naturlig utvalg; Men det virker for meg helt uviktig sammenlignet med [spørsmålet om] skapelse eller modifisering". Som et resultat fremstår en bok, bredt hyllet for å foreslå en ekte mekanisme for evolusjon, faktisk mer som en anti-skapelses polemikk.
Se mer om dette her.

Bilde 6. Forholdet ape-menneske (Kreditt: Chris Duwe)

9. a. -Forholdet mennesket-ape
Det er ennå ikke funnet noen felles stamfar for sjimpanser og mennesker:
Påstand: Sahelanthropus tchadensis var et "tidlig menneske" som gikk "på to ben."
Virkelighet: Ledende paleoantropologer bestrider denne påstanden og tror at skapningen var ape-lignende, ikke gikk oppreist og ikke var en menneskelig stamfar.(3)
Påstand: Australopitheciner var "tidlige mennesker" som også gikk oppreist "på bakken" omtrent som moderne mennesker.
Virkelighet: Australopithecines var sterkt tilpasset for livet i trær, engasjert i knokevandring, og deres oppreist gangevner var sannsynligvis best egnet for å gå langs trær på lemmer.
Påstand: Mennesker utviklet seg sakte fra apelike skapninger, for eksempel australopithecines.
Virkelighet: Den tekniske litteraturen avslører et "stort, uhemmet gap" (5) mellom menneskelignende medlemmer av Homo og Australopitheciner, som krevde en "genetisk revolusjon" siden "ingen australopithecin -arter, er åpenbare overganger." (6) Dette innebærer et "Big Bang" (7) med mennesker.
Presentasjon: Hominid-rekonstruksjoner humaniserer aper og ape-ift-mennesker- Australopithecus africanusis presentert som smilende og A. afarensis blir fremstilt som intelligent å stirre opp på himmelen.
Virkelighet: Australopitheciner hadde hjerner på størrelse med en sjimpanse, og vi har ingen bevis for at de var i stand til abstrakt tanker. Vi bør huske ordene fra Harvard Anthropologist Ernst Hooton: "Påståtte restaureringer av gamle typer mennesker har veldig lite, om noen, vitenskapelig verdi og vil sannsynligvis bare villede publikum." (8)
Se mer her.
b) Grunnlaget for moral
Opprinnelsen til intelligente, bevisste mennesker: Hvis du tror at mennesker er et resultat av en rent mekanisk prosess som naturlig utvalg av tilfeldige mutasjoner, blir du tvunget til å tro at vi bare er maskiner. Så selv om uintelligente krefter kunne forklare utseendet til komplekse dyr, kan ikke disse kreftene forklare hvordan jeg kom inn i et av disse dyrene.
Se mer her, om ateistisk moral her.

Bilde 7. Intet fremsyn i evolusjon: Kaster bort informasjon, for kortvarig nytte-effekt.

10. -Molekylærbiologiens inntog har vist hvordan Darwins gåtefulle seleksjon virker i praksis
Ja, seleksjonen virker i praksis til å fremme devolusjon: Hver enkelt naturlig prosess har en tendens til å gjøre orden om til uorden.Michael Behes bok, Darwin Devolves hevder at til tross for alle påstandene om naturlig seleksjons kreative krefter, har den aldri blitt observert å produsere noe nytt og komplekst, bare 'devolusjon':
-Darwinistisk evolusjon fortsetter hovedsakelig ved å skade eller ødeleggende gener, noe som motintuitivt noen ganger hjelper med å overleve. Med andre ord, er mekanismen kraftfullt devolusjonær. Den fremmer det raske tapet av genetisk informasjon. Laboratorieeksperimenter, feltforskning og teoretiske studier tyder på at som følge av dette gjør tilfeldig mutasjoner og naturlig utvalg evolusjonen selvbegrensende. Darwins mekanisme fungerer hovedsakelig ved å kaste bort genetisk informasjon til fordel for kortsiktig gevinst.
Og så kan vi konkluderer med at naturlig utvalg på tilfeldige mutasjoner, er som alle andre ikke-intelligente årsaker i universet, som har en tendens til å skape uorden av orden og ikke omvendt.
Se mer her.
Fysiolog Dennis Noble sier: Hva finner jeg nå? Jeg møter unge mennesker som forsker på universitetet mitt og i andre universiteter som jobber innenfor et paradigme som er helt annerledes enn det neo-darwinistiske paradigmet. Kan de gjøre det? Ja de kan.
Tippe-punktet er allerede passert, og den gamle konsensus er i retrett. Dess flere forskere tar en sjanse og stiger utenfor den neo-darwinistiske strukturen, jo mer åpenbart vil det være at strukturen var et fengsel, ikke et grunnlag.
Se mer her om dette.

11. Livstreet: -Alle arters innbyrdes slektskap kan nøstes opp ved sekvensiering av arvematerialiet (98% genlikhet sjimpanse og menneske)
Det er mange eksempler fra nylig publiserte artikler, som viser inkongruens blant livets trær: Dominik Schrempf og Gergely Szöllősi (2020). Kildene til fylogenetiske konflikter. I Scornavacca, C., Delsuc, F. og Galtier, N., redaktører, fylogenetikk i Genomic Era, kapittel nr. 3.1, s. 3.1: 103.1: 23 (2021).
Denne artikkelen finner at et "motstridende fylogenetisk signal mellom gener er vanlig."
Se mer her.
At det skulle være 98% genlikhet mellom sjimpanse og menneske, kan virke overbevisende, men det er målt ut fra menneskelig genom, og likheten minker betydelig om alt tas i betraktning. Dessuten: Det er kun for de 2% av genomet som danne proteiner, at dette gjelder. Nyere forskning har vist at den ikke-proteinkodende del av genomet er hva som bestemmer hvilke gener som uttrykkes, og organismenes formdannelse.
Se mer her.

Bilde 8. En mengde ulike avstamningstre, er ikke uvanlig

12. -Descartes' dualisme er moden for revisjon -Evolusjonslæren fordrer en ny fellesskapsfølelse og ydmykhet overfor den øvrige biosfære
Årsaken til svikten i materialistiske forsøk på å fjerne skaperen fra det vi vet og forstår, ligger i at empirisk vitenskap bare kan kjenne og dermed forstå det et bevisst subjekt kan observere. Dette er kjent som Subjekt-Objekt-Metafysikk, eller SOM. Selv om det kan høres enkelt nok ut, har noen av de største sinnene i vestlig vitenskaps historie beskrevet omfattende den grunnleggende begrensningen i denne tilnærmingen. René Descartes, en grunnlegger av moderne vitenskap, stilte denne dualismen, som gjenstår i den indre kjernen av vitenskapen til i dag. Descartes dualisme krever et skille mellom subjekt og observatør, for at de logiske rammene skal operere.

Den grunnleggende begrensningen av SOM er denne: det viser seg at hele den logiske rammen for metafysikk av fagobjekt kollapser når subjekt = objekt, siden separasjon ikke er mulig. Høres det esoterisk ut, sier du? Ikke i det hele tatt. Denne store hindringen i empirisk vitenskap ble nådd tidlig på 1900 -tallet da kvantemekanikk først ble utviklet. Hvordan observerer vi et objekt? Ved å skyte lys (eller et annet signal) vekk fra det og registrere den resulterende informasjonen via en måleenhet eller en observatør. Men hva skjer når signalet vi sender for å måle objektet, la oss si et foton, må måle et annet foton? Utfallet, for å være ærlig, er kaos. Denne endelige begrensningen, som aldri skal overvinnes, er kjent som Heisenbergs usikkerhetsprinsipp, oppkalt etter grunnleggeren til kvantemekanikk, Werner Heisenberg.
Se mer her.

Bilde 9. Hvordan ville en selfie av sjelen falle ut?

Motstanden fra kirken mot å likestille sjel/legeme, har for øvrig ikke holdt opp, og vil forhåpentlig aldri gjøre det. Det ville være en seier for evolusjonisme, ikke bare for evolusjonsteorien. Selv om humanisten Hessen kan ha rett i at Darwins egne visjoner om evolusjonslærens betydning er blitt oppfylt i en grad han knapt selv kunne ane, gjenstår stadig spørsmåle, som vist ovenfor, hvorvidt grunnlaget for evolusjonsteoriens mekanismer holder mål!

Stoffutvalg og bilder ved Asbjørn E. Lund